Om meg

Kort fortalt:

Navnet er Ida Olsen Wærness, jeg er 26 år, og kommer fra den lille byen Harstad, oppi nord. Jeg bor for tiden i Trondheim, med min samboer og vår 6 år gamle datter.

411712_10151154070807540_607258143_o

Litt mer komplisert:

Jeg har en hverdag som ikke er helt innenfor normen. Etter å ha vokst opp i et omsorgsmiljø som har satt dype spor, består nå hverdagen av å lege sårene som andre har påført. Dagene går med på å jobbe seg gjennom traumer, omprogrammere en hjerne som har utviklet seg til å være i konstant beredskap, og prøve å lindre de kroppslige smertene som følger årevis med ekstreme spenninger.

Jeg har diagnosene kompleks ptsd, angst, hypotyreose (lavt stoffskifte) og fibromyalgi, som til sammen gjør det svært slitsomt for meg å være meg. Utfordringen nå, er å jobbe frem en tilværelse som er så bra som mulig for meg og mine, med de forutsetningene jeg har.

Jeg har alltid vært ambisiøs, og nektet gjennom hele ungdomstiden å akseptere at psyken skulle være til hinder for meg, og presset meg derfor så hardt at jeg til slutt møtte veggen. Siden den gang har jeg forsøkt å komme meg på bena igjen, men med null fokus på tålmodighet, selvkjærlighet og selvforståelse, har jeg selvsagt ikke lyktes.

Jeg har siden jeg møtte veggen, klart å gjennomføre siste år på videregående som privatist, med mål om å starte å studere på NTNU. Jeg trodde naiv som jeg var, at så lenge jeg bare klarte å presse gjennom et vitnemål, så skulle problemene være løst. Jeg pakket dermed sammen livet i Harstad, og flyttet hit til Trondheim, med et håp om at jeg også hadde lagt plagene mine igjen i hjembyen.

Det kommer nok ikke som en overraskelse for noen, at dette ikke gikk helt som jeg hadde håpet på. Etter under et halvt år på studiet, hadde jeg allerede presset meg til et punkt hvor både hode og kropp sa kraftig i fra om at nok var nok. Jeg hadde nok en gang pushet meg forbi bristepunktet.

Det var på tide å innse at jeg faktisk var syk, og at jeg ikke kunne opprettholde en ”normal hverdag” på toppen av kroniske smerter, angst, dissosiasjon og annen traumeproblematikk. Jeg trengte å skjønne at dette ikke gjorde meg til et udugelig menneske, eller svak på noen måte. Det var på høy tid å forstå hvor mye styrke som skulle til for å stå alene i frykten som barn, hvor mye som skulle til for å ikke la angsten sluke meg som ungdom, og hvor uendelig mye styrke som skulle til, å ikke la seg selv begraves av all smerte, sorg, motløshet og utmattelse, som følger et helt liv med slit. Jeg hadde klart meg bra, med de kortene jeg var utdelt!

Så nå er fokuset endret. Jeg er fortsatt den ambisiøse jenta jeg alltid har vært. Jeg ønsker fortsatt å oppfylle mine egne drømmer, men aksepterer nå at dette vil ta den tiden det tar. I tillegg har jeg satt meg selv noen nye mål. Jeg skal tørre å være mer nysgjerrig på meg selv. Gå inn i dybden og finne ut hvem jeg egentlig er, under alle disse lagene med angst og selvforakt (vokser man opp med en tro om at man er uelsket og verdiløs, er det vanskelig å vite hvordan man skal være snill med seg selv). Jeg skal finne en måte å leve livet fullt ut, til tross for all bagasjen jeg bærer med meg. Men denne gangen skal det ikke presses frem, men dyrkes frem steg for steg, i mitt tempo.

Jeg er ikke den første som skriver åpent om psyken. Ei heller er det første gang jeg gjør det. Men jeg er under den oppfatning at det er alt for mange misforståelser rundt psykiske plager, og alt for mye stigmatisering. Forhåpentligvis vil noen som leser dette innse at de ikke er alene i å føle slik de gjør. Kanskje vil noen føle mindre skam, dømme seg selv litt mindre, andre forstå litt mer, og lære at psykiske lidelser ikke bare kan ”skjerpes” bort.

Uansett hvem du er – syk, frisk, fordomsfull, nysgjerrig, eller noe helt annet, så er du hjertelig velkommen til mitt bloggunivers.

– Ida W

IMG_8069

En kommentar om “Om meg

  1. Tusentakk for ert sterkt og sårbart innlegg. Den som er kommet dithen at den innehar evnen til nettopp begge, er sterkere enn sterkest. Fordi vissheten «hver gang sårbarheten kommer så har den med et budskap og så vil den passere igjen» er integrert. Ergo er veien «føle, forstå, aksepter og heal» begynt å gås.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s