Kjære Supporterfrue. Du gjør meg helt svett.

Kjære Supporterfrue.

Jeg vil fortelle deg noe. Jeg sier fortelle, fordi dette hverken er en unnskyldning eller en innrømmelse. Dette er min respons til ditt adventskalender-innlegg (link). Det er ikke sikkert du leser dette, men jeg svarer deg uansett:

Hadde jeg hatt penger, hadde jeg glatt brukt enda mer på en pakkekalender til datteren min, og ellers i året for den slags skyld, enn det jeg gjør nå. Jeg liker nemlig å bruke mine egne penger, på datteren min.

I disse tider, hvor sosiale medier oversvømmes av ”mammamafiaen”, innser jeg at dette er et svært upopulært utsagn. Det klarer jeg heldigvis å kjenne at jeg ikke kunne gitt meg mer faen i.

Her er enda et upopulært utsagn, rettet til hele mammamafiaen: Hvordan jeg bruker pengene mine, og hvor mye jeg velger å bruke på mitt eget barn, har dere faktisk ingenting med.

Så tilbake til deg, supporterfrue: Du skriver om ”den hysteriske mammaen som har sett på sosiale medier at personlig julekalendergave er THA THING hvis du skal stille i kategoerien «Verdens beste mamma» på den årlige mammaprisutdelingen.”

Kan du peke meg i retningen av disse mødrene? For i overfloden av grinete Facebookstatuser, Instagram- og blogginnlegg skrevet av mødre, sittende høyt der oppe på sine prektige domstoler, har jeg nok gått glipp av dem.

Alt jeg finner er en skokk med mødre som kaster seg på kritikertrenden. Mødre (jeg skriver mødre, fordi jeg ikke har lest noe lignende skrevet av en far) som via sosiale medier soper inn bekreftelse og skryt ved å kritisere disse pakkekalender-mammaene (som tydeligvis sliter med både hysteri og gruppepress, uten evner til å tenke selv). Skryt fordi de ironisk nok er så flinke og modige som ikke følger strømmen, og som slår et slag for at ting var bedre før.

Facebookveggen fylles i disse tider av mødre som kritiserer hun som sitter i timevis en sen novemberkveld, for å lage en vakker adventskalender til barnet sitt, fordi den koster for mye tid eller penger for deres smak. Kritiserer hun som planlegger kalenderpakker flere måneder i forveien. Hun som bruker over gjennomsnittet mye på hver enkelt gave. Eller hun som legger ut et stolt bilde på sosiale medier, av den fantastiske pakkekalenderen hun lærte seg å lage fra en DIY-video på Youtube, fordi det er ”too much”, og bidrar til et økt ”julekalender-press”.

Disse mødrene gjør deg altså helt svett. Ikke bare fordi de helt frivillig bruker en (i dine øyne) for stor sum med penger, men fordi du har bestemt at de gjør det som skrytemiddel til nære og fjerne. De gjør det ikke fordi de liker det, eller koser seg med det. De gjør det for å delta i supermamma-konkurransen, bestående av mødre som tydeligvis ikke putter noe i barnas ”kulturelle og mentale ryggsekk”, fordi de også bruker penger på adventskalendre. Som visstnok ikke kan lære dem å sette pris på de små tingene i livet, og som heller ikke kan distribuere tiden sin godt nok til å lage disse kalendrene OG tilbringe tid med barna sine.

Vil du vite hva som gjør meg svett (det spiller forså vidt ingen rolle, for jeg kommer til å skrive det uansett)? Det som gjør meg svett er disse ”supermødrene” som skriver i  ”antisuper”-forkledning, for å gjøre kritikken sin sosialt akseptabel. Alle disse kvinnene som ser i svart/hvitt, og absolutt skal synse og mene noe om hva andre mødre gjør. Som synes det er helt greit å gre alle under en kam, og hevde at mødrene som velger å bruke tid, omtanke, kreativitet og penger på barnet sitt, kun gjør det for å øke egen popularitet.

Det som gjør meg svettere, er når det sitter en kvinne bak skjermen sin og degraderer andre mødres handlinger, til en egoistisk popularitetskonkurranse, når hun selv fantastisk nok livnærer seg av andres oppmerksomhet.

Kjære supporterfrue, og alle andre mammakritikere der ute, la meg fortelle dere noe:

Hvis barna ender opp som utakknemlige, ukulturelle mennesker, som ikke evner å sette pris på de små gledene i livet, så er det ikke som et resultat av en adventskalender de får 24 dager i året. Så svart/hvitt er det rett og slett ikke.

Det som derimot vil påvirke barna i negativ retning, er å lære av mødrene sine at det er akseptabelt å rakke ned på andre, for å heve sin egen sosiale status.

Så trekk til dere pekefingrene og la adventstida være opp til hver enkelt.

Takk for meg!

– Ida W

La dem slippe å være helter!

I dag føler jeg for å komme med en aldri så liten påminnelse til samtlige voksne mennesker der ute. En påminnelse om et ansvar, som mange vil hevde er en selvfølge, men som fortsatt ser ut til å være avglemt. Et ansvar alle voksne mennesker har, ovenfor alle barn.

La meg først starte med å fortelle litt om meg selv som barn. De som kjenner meg, vet at jeg hadde det tøft. At mine nærmeste omgivelser ikke ga grunnlag for en sunn, trygg og frisk utvikling. At mine utfordringer som barn, førte til mange av plagene jeg har nå som voksen. Jeg har snakket åpent og ærlig om det å leve med angst og depresjon, som følge av en oppvekst preget av frykt, ydmykelse og håpløshet.

Det som kanskje ikke er like kjent, et hvor mye jeg som barn, strevde med å være meg. Jeg sa og gjorde ofte ugjennomtenkte, dumme ting. Jeg passet aldri helt inn, hverken i familien eller i vennegjengen. Jeg ble ledd av, gjort narr av, baksnakket og utestengt av andre barn. Jeg ble ansett som overdramatisk av voksne på grunn av min kraftige måte å uttrykke følelser på. Dette førte igjen til at jeg ikke ble tatt på alvor, og problemene mine ble ofte bagatellisert og latterliggjort. Jeg slet med å bli hørt. Trodd.

Den jeg var ble rett og slett ikke gitt noen verdi, hverken av andre barn (som jeg på ingen måte klandrer for det!) eller av voksne. Jeg innså at den jeg var, rett og slett ikke var bra nok, så jeg begynte å kontrollere meg selv. Jeg kontrollerte hvordan jeg oppførte meg og hva jeg sa. Tanker og følelser ble overanalysert og renvasket, før de forlot hodet mitt. Jeg fratok meg selv mer og mer av min egen frihet til å være meg selv.

Denne adferden ble forsterket av alle de voksne rundt meg, som i større eller mindre grad innså hva de gjorde. Ett menneske så usikkerheten min og spilte på den, og gikk med viten inn for å knekke meg. Men hun er unntaket, og uten betydning i denne sammenhengen.

De som har en betydning i denne teksten er alle de som kunne og burde ha gjort noe, men som ikke gjorde det. Alle dem som med sin manglende handlingsevne bekreftet mine tanker om at jeg var feil, var til bry, var verdiløs. Alle dem som kritiserte måtene jeg som lite barn forsøkte å be om hjelp, i stedet for å hjelpe, og alle de som ikke turte å gjøre noe, fordi det ville bli ubehagelig for dem.

Alle de som hadde et ansvar som voksen, ovenfor meg som barn, men valgte å ignorere det, forsterket min overbevisning om at det var meg det var noe galt med. Hver og en av disse voksne deltok i å bryte meg ned, og for noen år siden var jeg overbevist om at jeg var fullstendig nedbrutt. Ødelagt.

Heldigvis klarte jeg å finne igjen en styrke i meg. En styrke som til tross for alt, sørget for at jeg aldri gikk helt i stykker. Den styrken var mitt indre barn. Den lille jenta som var sin egen livvakt, en kriger. Den lille jenta som var så uendelig sterk. Hun var en superhelt!

Jeg skulle bare så inderlig ønske at hun ikke hadde trengt å være det. Ingen barn skal behøve å være sin egen helt!

Jeg blir så ubeskrivelig lettet og takknemlig, hver gang min egen datter legger sin lille hånd i min, og søker min støtte. Hver gang noe er leit eller skummelt, så søker hun trøst hos meg eller faren sin, og jeg er så takknemlig for at hun vet at vi beskytter henne.

Hun er seks år, og prøver allerede ut sin egen selvstendighet, sin egen styrke. Men enn så lenge så er det oss hun skal støtte seg mest på, om noe rundt henne er galt. Da er det vi som skal lede vei. Vi som skal være sterke og kjempe eventuelle kamper.

Dette skal hun ta som en selvfølge. Det er ikke et privilegium hun har fordi hun er snill eller flink, eller fordi hun er heldig. Dette er hennes rett!

Det er hennes rett å være trygg. Hennes rett å vite at hun har noen som elsker henne og som bryr seg. Som trår til og gir støtte når det trengs, uten spørsmål, uten krav, og uten betingelser! Uansett hva hun sier eller gjør, uansett om hun blir gjort urett mot, eller er den som gjør urett, så skal hun vite at hun har noen i sitt hjørne. Vår kjærlighet og støtte skal være betingelsesløs. Urokkelig. Hun skal ikke behøve å være noen superhelt.

Og der ligger poenget i det jeg ønsker å minne alle oss voksne på:

Ingen barn skal være nødt til å være sin egen helt, vi skal være de heltene!

Barn har nok med å være barn, med alle de fantastiske, utfordrende, spennende og skremmende elementene det i seg selv medfører. Og det er vår jobb som voksne å sørge for at de har friheten til å være akkurat det.

Dette er ikke bare den enkelte foreldres ansvar ovenfor sitt eget barn. Dette er alle voksnes ansvar ovenfor alle barn!

Hver og en av oss, må innse at vi har et kollektivt ansvar ovenfor alle. Vi må vise at vi er her og at vi bryr oss. Vi må bli flinkere på å lytte til hva barn sier, så de føler seg hørt. Vi må sørge for å holde øynene og sinnene våre åpne, så vi klarer å se – selv det vi ikke ønsker å se. Vi må tørre å ta tak når vi ser at noe er galt, uansett hvor ubehagelig det måtte være. Og vi må sørge for at denne elementære omsorgen og støtten gis til samtlige barn, også de som av ulike grunner ikke passer helt inn, eller innfrir alt av forventinger.

Alle barn er så uendelig verdifulle, og det er det vårt ansvar å vise dem. Tørr å ta din del av det ansvaret!

– Ida W