Kjære Supporterfrue. Du gjør meg helt svett.

Kjære Supporterfrue.

Jeg vil fortelle deg noe. Jeg sier fortelle, fordi dette hverken er en unnskyldning eller en innrømmelse. Dette er min respons til ditt adventskalender-innlegg (link). Det er ikke sikkert du leser dette, men jeg svarer deg uansett:

Hadde jeg hatt penger, hadde jeg glatt brukt enda mer på en pakkekalender til datteren min, og ellers i året for den slags skyld, enn det jeg gjør nå. Jeg liker nemlig å bruke mine egne penger, på datteren min.

I disse tider, hvor sosiale medier oversvømmes av ”mammamafiaen”, innser jeg at dette er et svært upopulært utsagn. Det klarer jeg heldigvis å kjenne at jeg ikke kunne gitt meg mer faen i.

Her er enda et upopulært utsagn, rettet til hele mammamafiaen: Hvordan jeg bruker pengene mine, og hvor mye jeg velger å bruke på mitt eget barn, har dere faktisk ingenting med.

Så tilbake til deg, supporterfrue: Du skriver om ”den hysteriske mammaen som har sett på sosiale medier at personlig julekalendergave er THA THING hvis du skal stille i kategoerien «Verdens beste mamma» på den årlige mammaprisutdelingen.”

Kan du peke meg i retningen av disse mødrene? For i overfloden av grinete Facebookstatuser, Instagram- og blogginnlegg skrevet av mødre, sittende høyt der oppe på sine prektige domstoler, har jeg nok gått glipp av dem.

Alt jeg finner er en skokk med mødre som kaster seg på kritikertrenden. Mødre (jeg skriver mødre, fordi jeg ikke har lest noe lignende skrevet av en far) som via sosiale medier soper inn bekreftelse og skryt ved å kritisere disse pakkekalender-mammaene (som tydeligvis sliter med både hysteri og gruppepress, uten evner til å tenke selv). Skryt fordi de ironisk nok er så flinke og modige som ikke følger strømmen, og som slår et slag for at ting var bedre før.

Facebookveggen fylles i disse tider av mødre som kritiserer hun som sitter i timevis en sen novemberkveld, for å lage en vakker adventskalender til barnet sitt, fordi den koster for mye tid eller penger for deres smak. Kritiserer hun som planlegger kalenderpakker flere måneder i forveien. Hun som bruker over gjennomsnittet mye på hver enkelt gave. Eller hun som legger ut et stolt bilde på sosiale medier, av den fantastiske pakkekalenderen hun lærte seg å lage fra en DIY-video på Youtube, fordi det er ”too much”, og bidrar til et økt ”julekalender-press”.

Disse mødrene gjør deg altså helt svett. Ikke bare fordi de helt frivillig bruker en (i dine øyne) for stor sum med penger, men fordi du har bestemt at de gjør det som skrytemiddel til nære og fjerne. De gjør det ikke fordi de liker det, eller koser seg med det. De gjør det for å delta i supermamma-konkurransen, bestående av mødre som tydeligvis ikke putter noe i barnas ”kulturelle og mentale ryggsekk”, fordi de også bruker penger på adventskalendre. Som visstnok ikke kan lære dem å sette pris på de små tingene i livet, og som heller ikke kan distribuere tiden sin godt nok til å lage disse kalendrene OG tilbringe tid med barna sine.

Vil du vite hva som gjør meg svett (det spiller forså vidt ingen rolle, for jeg kommer til å skrive det uansett)? Det som gjør meg svett er disse ”supermødrene” som skriver i  ”antisuper”-forkledning, for å gjøre kritikken sin sosialt akseptabel. Alle disse kvinnene som ser i svart/hvitt, og absolutt skal synse og mene noe om hva andre mødre gjør. Som synes det er helt greit å gre alle under en kam, og hevde at mødrene som velger å bruke tid, omtanke, kreativitet og penger på barnet sitt, kun gjør det for å øke egen popularitet.

Det som gjør meg svettere, er når det sitter en kvinne bak skjermen sin og degraderer andre mødres handlinger, til en egoistisk popularitetskonkurranse, når hun selv fantastisk nok livnærer seg av andres oppmerksomhet.

Kjære supporterfrue, og alle andre mammakritikere der ute, la meg fortelle dere noe:

Hvis barna ender opp som utakknemlige, ukulturelle mennesker, som ikke evner å sette pris på de små gledene i livet, så er det ikke som et resultat av en adventskalender de får 24 dager i året. Så svart/hvitt er det rett og slett ikke.

Det som derimot vil påvirke barna i negativ retning, er å lære av mødrene sine at det er akseptabelt å rakke ned på andre, for å heve sin egen sosiale status.

Så trekk til dere pekefingrene og la adventstida være opp til hver enkelt.

Takk for meg!

– Ida W

La dem slippe å være helter!

I dag føler jeg for å komme med en aldri så liten påminnelse til samtlige voksne mennesker der ute. En påminnelse om et ansvar, som mange vil hevde er en selvfølge, men som fortsatt ser ut til å være avglemt. Et ansvar alle voksne mennesker har, ovenfor alle barn.

La meg først starte med å fortelle litt om meg selv som barn. De som kjenner meg, vet at jeg hadde det tøft. At mine nærmeste omgivelser ikke ga grunnlag for en sunn, trygg og frisk utvikling. At mine utfordringer som barn, førte til mange av plagene jeg har nå som voksen. Jeg har snakket åpent og ærlig om det å leve med angst og depresjon, som følge av en oppvekst preget av frykt, ydmykelse og håpløshet.

Det som kanskje ikke er like kjent, et hvor mye jeg som barn, strevde med å være meg. Jeg sa og gjorde ofte ugjennomtenkte, dumme ting. Jeg passet aldri helt inn, hverken i familien eller i vennegjengen. Jeg ble ledd av, gjort narr av, baksnakket og utestengt av andre barn. Jeg ble ansett som overdramatisk av voksne på grunn av min kraftige måte å uttrykke følelser på. Dette førte igjen til at jeg ikke ble tatt på alvor, og problemene mine ble ofte bagatellisert og latterliggjort. Jeg slet med å bli hørt. Trodd.

Den jeg var ble rett og slett ikke gitt noen verdi, hverken av andre barn (som jeg på ingen måte klandrer for det!) eller av voksne. Jeg innså at den jeg var, rett og slett ikke var bra nok, så jeg begynte å kontrollere meg selv. Jeg kontrollerte hvordan jeg oppførte meg og hva jeg sa. Tanker og følelser ble overanalysert og renvasket, før de forlot hodet mitt. Jeg fratok meg selv mer og mer av min egen frihet til å være meg selv.

Denne adferden ble forsterket av alle de voksne rundt meg, som i større eller mindre grad innså hva de gjorde. Ett menneske så usikkerheten min og spilte på den, og gikk med viten inn for å knekke meg. Men hun er unntaket, og uten betydning i denne sammenhengen.

De som har en betydning i denne teksten er alle de som kunne og burde ha gjort noe, men som ikke gjorde det. Alle dem som med sin manglende handlingsevne bekreftet mine tanker om at jeg var feil, var til bry, var verdiløs. Alle dem som kritiserte måtene jeg som lite barn forsøkte å be om hjelp, i stedet for å hjelpe, og alle de som ikke turte å gjøre noe, fordi det ville bli ubehagelig for dem.

Alle de som hadde et ansvar som voksen, ovenfor meg som barn, men valgte å ignorere det, forsterket min overbevisning om at det var meg det var noe galt med. Hver og en av disse voksne deltok i å bryte meg ned, og for noen år siden var jeg overbevist om at jeg var fullstendig nedbrutt. Ødelagt.

Heldigvis klarte jeg å finne igjen en styrke i meg. En styrke som til tross for alt, sørget for at jeg aldri gikk helt i stykker. Den styrken var mitt indre barn. Den lille jenta som var sin egen livvakt, en kriger. Den lille jenta som var så uendelig sterk. Hun var en superhelt!

Jeg skulle bare så inderlig ønske at hun ikke hadde trengt å være det. Ingen barn skal behøve å være sin egen helt!

Jeg blir så ubeskrivelig lettet og takknemlig, hver gang min egen datter legger sin lille hånd i min, og søker min støtte. Hver gang noe er leit eller skummelt, så søker hun trøst hos meg eller faren sin, og jeg er så takknemlig for at hun vet at vi beskytter henne.

Hun er seks år, og prøver allerede ut sin egen selvstendighet, sin egen styrke. Men enn så lenge så er det oss hun skal støtte seg mest på, om noe rundt henne er galt. Da er det vi som skal lede vei. Vi som skal være sterke og kjempe eventuelle kamper.

Dette skal hun ta som en selvfølge. Det er ikke et privilegium hun har fordi hun er snill eller flink, eller fordi hun er heldig. Dette er hennes rett!

Det er hennes rett å være trygg. Hennes rett å vite at hun har noen som elsker henne og som bryr seg. Som trår til og gir støtte når det trengs, uten spørsmål, uten krav, og uten betingelser! Uansett hva hun sier eller gjør, uansett om hun blir gjort urett mot, eller er den som gjør urett, så skal hun vite at hun har noen i sitt hjørne. Vår kjærlighet og støtte skal være betingelsesløs. Urokkelig. Hun skal ikke behøve å være noen superhelt.

Og der ligger poenget i det jeg ønsker å minne alle oss voksne på:

Ingen barn skal være nødt til å være sin egen helt, vi skal være de heltene!

Barn har nok med å være barn, med alle de fantastiske, utfordrende, spennende og skremmende elementene det i seg selv medfører. Og det er vår jobb som voksne å sørge for at de har friheten til å være akkurat det.

Dette er ikke bare den enkelte foreldres ansvar ovenfor sitt eget barn. Dette er alle voksnes ansvar ovenfor alle barn!

Hver og en av oss, må innse at vi har et kollektivt ansvar ovenfor alle. Vi må vise at vi er her og at vi bryr oss. Vi må bli flinkere på å lytte til hva barn sier, så de føler seg hørt. Vi må sørge for å holde øynene og sinnene våre åpne, så vi klarer å se – selv det vi ikke ønsker å se. Vi må tørre å ta tak når vi ser at noe er galt, uansett hvor ubehagelig det måtte være. Og vi må sørge for at denne elementære omsorgen og støtten gis til samtlige barn, også de som av ulike grunner ikke passer helt inn, eller innfrir alt av forventinger.

Alle barn er så uendelig verdifulle, og det er det vårt ansvar å vise dem. Tørr å ta din del av det ansvaret!

– Ida W

 

 

Det er klart jeg skylder på deg!

OBS! Nå kommer en uplanlagt babling i fra en frustrert rød-grønn velger. Om du ikke er interessert i politikk, eller er på blåsiden og ikke takler kritikk av ditt kjære parti, ikke les videre.

 

I løpet av den siste blå fireårsperioden har de med minst fått det enda tøffere her til lands, og de med mest har selvsagt fått det lettere. Regjeringen har på sin måte sparket de som ligger nede, og belønnet de som er på toppen. De har ignorert klimatrusler, og pushet oljevirksomhet, til tross for skadene dette vil medføre for fiskeri- og turistvirksomhet, og ikke minst havlivet.

 

Jeg har flere gang kritisert hver og en av dem som var så selvsentrerte i forrige valg, at de valgte (bl.a.) skattekutt, lave bilutgifter og en strengere innvandringspolitikk, fremfor å være et medmenneske. Jeg har med bismak i munnen lest om urettferdighet etter urettferdighet, og kjent frustrasjonen koke, og har ikke alltid klart å holde kjeft om det (til tross for at jeg egentlig har vært for sliten til å engasjere meg politisk).

 

«Men det er jo ikke min skyld, at du får det vanskeligere!» har en høyrestemmer uttalt til meg. Nei vel? «Nei, det er jo regjeringen som avgjør, ikke jeg!»

 

La meg da spørre, alle dere som fraskriver dere alt ansvar for at landet vårt blir enda mer skeivfordelt og urettferdig: Hvem ga regjeringen makten til å gjennomføre politikken sin?

 

Et parti er ingenting uten velgerne sine!

 

Så du, akkurat DU, som slapp FRP eller Høyre sin stemmeseddel i stemmeurnen. Akkurat du er ansvarlig for de 37 millionene som ble kuttet fra de barnefamiliene som trengte det mest. Akkurat du er ansvarlig for at støtteordninger til multihandikkappede, uføre, kronisk syke, voldsofre og barnefamilier kuttes. Du har ansvar for at de i stedet for å unngå disse kuttene, valgte å la de med mest velferd her i landet, få det enda litt bedre. Du valgte å ta fra de fattige og gi til de rike.

 

Og det har du, blåvelger, valgt å gjøre nok en gang.

 

Når de nå på ny, utvilsomt kommer til å legge frem et budsjett som viser et like stort ønske om å gjøre livet surt for de som har det vanskelig, og sy enda flere puter under armene på de privilegerte her til lands, vil jeg nok en gang skylde på deg. For uten deg, og de andre som stemte blått, ville de ikke ha makten til å gjøre realitet ut av de smålige, urettferdige ideene sine.

 

Så det er klart jeg skylder på dere, kjære blåvelgere, og ikke på partiene, som ville vært fullstendig irrelevante uten deres støtte!

 

– Ida W

Å bygge hus i stormen

Jeg er nå 26 år. Jeg har slitt med å finne en mening med hvorfor jeg er her jeg er, i snart 20 år. Ikke her, som i denne studentleiligheten i Trondheim, men her, som i her inne i mitt angstfulle, dissosierte, deprimerte hode. Hvorfor jeg er i konstant beredskap, og kroppen til en hver tid er anspent. Vond. Utmattet.

Jeg har ikke alltid hatt ord på hva som plaget meg.

Jeg leter fortsatt etter ord, for å fullt ut klare å beskrive hva som foregår, til meg og til de rundt meg. Hvorfor mitt liv ikke er som alle andres. Men jeg er nærmere nå; Jeg har kompleks ptsd, noe jeg vil skrive mer om i et eget innlegg, men for nå er det nok med navnet. Det tok tid å få den diagnosen, og det tok tid å finne noen som var mer interessert i å faktisk hjelpe meg, enn å finne en knagg å henge meg på. En liten diagnoseboks å stappe meg inn i.

Jeg har alltid vært utålmodig av meg. Dette er ikke et godt utgangspunkt for en som har en hær med psykiske plager som angriper til en hver tid. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt for hardt i. Hvor mange ganger jeg har presset meg grenseløst hardt, i et desperat håp om å bli bra, bare for å møte veggen, og måtte starte forfra igjen.

-Obs! Krav om grunnleggende kunnskap til barnelitteratur i sikte. Jeg er for ordens skyld klar over at jeg selv er et menneske, ikke en gris…-

Jeg var den utålmodige, lille grisen som hadde det fryktelig travelt med å få seg hus. Jeg tok meg aldri tid til å stoppe opp å tenke over hvordan jeg bygde huset, eller hva jeg bygde det av. Jeg endte opp med hus av strå – som kan være helt greit om man lever i trygge strøk. Men min hage er full av rovdyr, og den store, stygge ulven puster meg konstant i nakken. Alt han trengte å gjøre med mitt hus av strå, var å puste og pese, så ble jeg liggende naken, ubeskyttet og utmattet blant egne ruiner. Motløs og i villede startet jeg så å bygge opp igjen mitt hus av strå, uten å tenke, for jeg ville jo bare så inderlig ha et hus, slik som alle andre. Jeg lukket øynene hver gang og fortalte meg selv at ulven var borte nå, selv om jeg kunne kjenne pusten hans i nakken. Så kom angrepet igjen, og huset falt sammen igjen og igjen og igjen.

Denne gangen er det annerledes. Denne gangen er øynene mine åpne. Jeg tar meg nå tid til å lete etter sterke, solide byggesteiner, og et tryggere strøk å bygge i. Jeg skal legge sten for sten, med egne hender, for å forsikre meg om at dette bygget blir stående. Uansett hva.

Men det tar tid å bygge et slikt hus, og i mellomtiden er ulven sulten og blåser opp til storm rundt meg. Det er tungt å bygge hus i stormen! Tungt og tidkrevende, og ubeskrivelig ensomt. Til tider frister det å knipe igjen øynene og gjemme seg i stråhuset igjen, bare for å få et lite pust i bakken. Men jeg er ferdig med å gå to skritt frem og tre tilbake. Det eneste jeg kan gjøre er å holde ut stormen, og fortsette å legge brikke for brikke helt til siste stein er lagt, og jeg kan trå inn i varmen.

Jeg drømmer om den dagen hvor jeg kan lene meg tilbake i huset jeg har bygd, med mine egne to hender. Hvor jeg kan føle meg trygg og varm og hjemme. Og den store, stygge ulven vil gå lei av å puste og pese på det ugjennomtrengelige huset mitt, og vil til slutt forsvinne.

Men veien dit er lang, og full av hindre. Frem til da må jeg holde hodet kaldt, og tåle uværet som stormer rundt meg. Denne bloggen blir å fokusere på det. Denne bloggen blir å handle om å bygge hus i stormen.

– Ida W