Å bygge hus i stormen

Jeg er nå 26 år. Jeg har slitt med å finne en mening med hvorfor jeg er her jeg er, i snart 20 år. Ikke her, som i denne studentleiligheten i Trondheim, men her, som i her inne i mitt angstfulle, dissosierte, deprimerte hode. Hvorfor jeg er i konstant beredskap, og kroppen til en hver tid er anspent. Vond. Utmattet.

Jeg har ikke alltid hatt ord på hva som plaget meg.

Jeg leter fortsatt etter ord, for å fullt ut klare å beskrive hva som foregår, til meg og til de rundt meg. Hvorfor mitt liv ikke er som alle andres. Men jeg er nærmere nå; Jeg har kompleks ptsd, noe jeg vil skrive mer om i et eget innlegg, men for nå er det nok med navnet. Det tok tid å få den diagnosen, og det tok tid å finne noen som var mer interessert i å faktisk hjelpe meg, enn å finne en knagg å henge meg på. En liten diagnoseboks å stappe meg inn i.

Jeg har alltid vært utålmodig av meg. Dette er ikke et godt utgangspunkt for en som har en hær med psykiske plager som angriper til en hver tid. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt for hardt i. Hvor mange ganger jeg har presset meg grenseløst hardt, i et desperat håp om å bli bra, bare for å møte veggen, og måtte starte forfra igjen.

-Obs! Krav om grunnleggende kunnskap til barnelitteratur i sikte. Jeg er for ordens skyld klar over at jeg selv er et menneske, ikke en gris…-

Jeg var den utålmodige, lille grisen som hadde det fryktelig travelt med å få seg hus. Jeg tok meg aldri tid til å stoppe opp å tenke over hvordan jeg bygde huset, eller hva jeg bygde det av. Jeg endte opp med hus av strå – som kan være helt greit om man lever i trygge strøk. Men min hage er full av rovdyr, og den store, stygge ulven puster meg konstant i nakken. Alt han trengte å gjøre med mitt hus av strå, var å puste og pese, så ble jeg liggende naken, ubeskyttet og utmattet blant egne ruiner. Motløs og i villede startet jeg så å bygge opp igjen mitt hus av strå, uten å tenke, for jeg ville jo bare så inderlig ha et hus, slik som alle andre. Jeg lukket øynene hver gang og fortalte meg selv at ulven var borte nå, selv om jeg kunne kjenne pusten hans i nakken. Så kom angrepet igjen, og huset falt sammen igjen og igjen og igjen.

Denne gangen er det annerledes. Denne gangen er øynene mine åpne. Jeg tar meg nå tid til å lete etter sterke, solide byggesteiner, og et tryggere strøk å bygge i. Jeg skal legge sten for sten, med egne hender, for å forsikre meg om at dette bygget blir stående. Uansett hva.

Men det tar tid å bygge et slikt hus, og i mellomtiden er ulven sulten og blåser opp til storm rundt meg. Det er tungt å bygge hus i stormen! Tungt og tidkrevende, og ubeskrivelig ensomt. Til tider frister det å knipe igjen øynene og gjemme seg i stråhuset igjen, bare for å få et lite pust i bakken. Men jeg er ferdig med å gå to skritt frem og tre tilbake. Det eneste jeg kan gjøre er å holde ut stormen, og fortsette å legge brikke for brikke helt til siste stein er lagt, og jeg kan trå inn i varmen.

Jeg drømmer om den dagen hvor jeg kan lene meg tilbake i huset jeg har bygd, med mine egne to hender. Hvor jeg kan føle meg trygg og varm og hjemme. Og den store, stygge ulven vil gå lei av å puste og pese på det ugjennomtrengelige huset mitt, og vil til slutt forsvinne.

Men veien dit er lang, og full av hindre. Frem til da må jeg holde hodet kaldt, og tåle uværet som stormer rundt meg. Denne bloggen blir å fokusere på det. Denne bloggen blir å handle om å bygge hus i stormen.

– Ida W

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s